4. og siste FEC-kur

Senga på infusjonsenheten var god.

Siste kur av den sterke sorten. 

Perioden Ine Marie har hatt nå(siden 3. kur), har vært tøffere for kroppen enn de to første. Hun har vært "uggen" lengre, og hun kjenner at kroppen er litt ekstra "kjørt". Samtidig som hun begynner å bli sliten, er det veldig motiverende at kreften minker, og at hun i dag skulle få siste kur av den sterke FEC-100. Nå er det 3 uker til med kamp, før kroppen begynner å komme seg litt.

Vitsen med å gi så sterk kjemo er at man vil være sikker på at man dreper alle mulige kreftceller på rømmen andre steder i kroppen. Baksiden av medaljen er at friske celler også går dukken.

Sosionom

Vi sliter, som tidligere nevnt med at Ine Marie selv må trykke på diverse knapper når det gjelder å få sine rettigheter økonomisk. Hun har krav på ytelser fra NAV, men det er ingen ting som gjør seg selv. Derfor ville vi gjerne snakke med en sosionom på Radiumen for å være sikker på at vi har funnet de rette knappene å trykke på. Å snakke med NAV, er ofte ikke så enkelt. Man får ulike svar avhengig av hvem man får snakke med. Frustrerende, og ikke minst slitsomt.

Hos overlegen

Overlegen var fornøyd med prøvene denne gangen også. Litt lav blodprosent, men ikke lav nok til å gjøre noe med det. Hun undersøker Ine Marie, og sier at dette er fantastisk! Kreften krymper, så kuren er fortsatt "rett på".

Kroppen er klar for å ta imot ny kur, så papirer blir skrevet ut, og vi ble sendt opp til infusjonsenheten. Når hun ble ropt opp, så fikk Ine Marie valget om å sitte i en litt ukomfortabel stol, eller ligge i ei seng. Hun valgte senga, siden hun var så frossen i kroppen. I tillegg hadde hun vært uggen i kroppen siden hun kom inn på radiumen i morges. Sikkert psykisk - lukten av radiumen er spesiell.

I ettermiddag og spesielt i kveld har Ine Marie vært skikkelig dårlig. Kvalme, brekninger og hodepine. Hun gikk til sengs tidlig. Det hjelper ofte å sove.

Neste kur

Neste kur blir 16. september på radiumen. Da skal hun ha 12 kurer(1 hver mandag) over 12 uker. CelleGIFTEN heter Paclitaxel(Taxol). Den skal ha mildere bivirkninger.

Hvordan går det?

Å være nærmeste pårørende til en kreftsyk, er ofte større belastning enn man skulle tro. Å direkte støtte den syke psykisk og fysisk, er naturlig. Det er det jeg som ektefelle bruker mine krefter på. I andre rekke kommer praktiske ting som å få hjulene til å gå rundt ellers. Ronja(hunden) skal ha sitt, huset krever sitt, familien må få sitt, jobben krever mye osv.

Når Ine Marie fikk diagnosen brystkreft i slutten av mai, bestemte vi oss for å avlyse alle ferieplaner i sommer. Vi visste at sommeren ville gå med til å få behandling, og at hun ikke ville være i stand til å reise på ferie. Når vi nå går mot slutten av august, og alt er i gang igjen, kjenner jeg at jeg ikke har de kreftene jeg skulle hatt. Kanskje det var dumt å ikke ta ut ferien? Kanskje jeg skulle fått sykemelding? Ikke vet jeg, men nå kjenner jeg at det skal mer enn lørdag og søndag til å få krefter til en ny arbeidsuke.

En annen ting er at det faktisk tar på å svare på alle spørsmål fra alle som ønsker å vite hvordan det går med Ine Marie. Jeg synes det er veldig hyggelig at folk rund oss bryr seg om oss, og vil gjerne vite om tilstanden. Samtidig er det noe som blir mer og mer krevende. Ikke missforstå - det er du som gidder å lese dette, og alle som er glade i oss som holder oss oppe, ved å tenke på oss hver dag! Det hjelper oss gjennom vanskelige dager.

Så, hvis jeg virker unnvikende eller svarer kort på spørsmålet "Hvordan går det?", er det ikke fordi jeg ikke vil snakke med deg/dere. Jeg er bare litt sliten.

Takk for alle tilbakemeldinger! :-)